Marerittliknende

Du må tenke sjæl synger Trond Viggo Torgersen, og mannen har et poeng som er helt riktig. Retten til å tenke og ytre seg er noe alle mennesker skal få lov til, det er og skrevet i menneskerettighetene. Så hvorfor er det da noen som ikke får lov til å gjøre det?

Gjennom historien fram til idag ser vi at mennesker verden over ikke får lov til å ytre seg eller tenke selv. En krenkelse av ytringsfriheten er ofte det som skal til for å opprettholde makt. I George Orwells novelle «Nineteen eighty – four» fra 1949, ser vi et godt fiktivt eksempel på hvordan dette kan gjøres. I novellen er vi i det fiktive England, nærmere bestemt London anno 1984. Staten styrer alt, tankepolitiet er alltid på vakt, og sist men ikke minst «Storebror ser deg». Å tenke er ulovlig, de tankene man skal ha gjøres via propaganda. Å ytre seg er ulovlig, da blir man tatt til fange. Dette marerittliknende samfunnet minner litt om land der diktatorer styrer. De fleste diktatorer er jo som kjent veldig flinke til å bevare ytringsfriheten. En diktators kraftigste våpen er propaganda. Hitler sin propagandaminister Joseph Goebbels er kanskje den som har lyktes mest i historien når det gjelder propagandakampanje. Han står nok og bak plakaten der Churchill bokser med verden. Han klarte å få en hel nasjon til å slåss for å ''beskytte'' Europa og utrydde de ''jødiske krigshisserne'', klarer man det da er man god. Goebbels mente at propaganda ikke må virke for åpenbar, folket måtte ikke skjønne at de ble manipulert, det måtte og være en viss sannhet i det de skriver (dog jeg vil si at det er pur løgn som kommer frem i talene og tekstene hans og Hitler sine).

Hvordan skal man klare å tenke selv når de som styrer landet forteller deg hva du skal tenke? Hvordan kan du gjøre forskjell, stå imot når alle andre rundt deg er ''true believers''? Ville du ha sviktet ditt fedreland? Dette er nok spørsmål mange dessverre stiller seg selv den dag idag. Begrenset internett, sensur på TV, avisartikler og radio. Mange lider av disse restriksjonene i land som Iran, Nord – Korea, Kina og Russland. Noe som er interessant å se på er hvor det er farligst å være en kritisk journalist idag. De tre landene er Iran, Algerie og Russland. Russland, kommunistenes fødested, bolsjevikenes hjemland der sprit er billigere enn brød. Litt rart er det kanskje at et av verdens største land er et av de farligste å være journalist i. Ifølge menneskerettighetsloven skal alle ha fri til å ytre seg og si sin mening, hvorfor er det da blitt en økning i antall drepte journalister de senere år? Alle har rett til å si sin mening, enten du liker det eller ikke. Noe som faktisk er slående likt diktatorer med et stort ego, er faktisk småbarn. Ta for deg to små barn i 4-6 års alderen. De leker og skal spise godteri, da de blir uenige. Den ene mener at Kinder egg smaker dritt, den andre mener det er meget godt. Da sier den som ikke liker det: Kinder egg er helt jævlig, verste som går ann. Den andre sier da litt fortumlet: Men jeg syntes det er godt. Svaret fra første kiden runger: Men jeg mener det ikke er godt, derfor er det ikke godt! Hitler likte ikke jødene av en eller annen grunn. Derfor lagde han antisemittisk propaganda for at andre heller ikke skulle like de. Enten er du med oss eller mot oss.

I Norge har vi det ganske enkelt når det gjelder ytringsfrihet, kun små restriksjoner som innebærer krenking av en annen person eller gruppe er ulovlig. Vi kan skrive hva vi vil på bloggene våre, journalistene har et hav av muligheter bare de følger vær varsom plakaten, og det er aldri kommet frem i offentligheten at journalister i Norge er blitt truet til stillhet. Men om vi skriver negativt om en person eller en folkegruppe da går det ille med oss. Demokratiet er en lekeplass der alle skal si sitt, men om vi sier noe slemt kommer barnehagetantene og setter oss på trappa der vi ikke får leke. Full ytringsfrihet har vi ikke ei her i Norge, men vår integritet blir ikke nødvendigvis hemmet av den grunn. Selv om vi har en liten restriksjon er vi fortsatt meget frie når det gjelder å motta og sende forskjellige former for budskap.

I USA er det litt annerledes, der har de et mer liberalistisk mediesystem altså medienes totale frihet. Seierherrene skriver historien. De kan parodiere og herse med nesten hvem de vil. Den vestlige verden ser ut til å ha et ganske fritt mediesystem med tanke på mer lukkede land som blant annet Iran. Demokratiet er byggesteinen for det moderne samfunn, diktatorens tid er omme. Ytringsfriheten vil nok seire tilslutt. USA sitt syn på demokratiet: Democracy kicks in!

My Brute!

http://krillror2.mybrute.com


Besettende spill som er fint å slå ihjel tiden når man kjeder seg. Anbefales for de som har litt lite å finne på i de sene nattetimer.

Argh, we are no longer pirates!

Argh, meh harties... *cough*... It is ahll lost now... Tha grrrheat international companies wasted us... But we will strike back, harrrhderrr and brutal... We will not taste defat...







Som mange av dere har fått med dere er saken mot PirateBay nå ferdig. Være kjære pirater ble dømt, må betale erstatning og sitte i fengsel. Grunnen: De store selskapene ble forbanna. Dessverre har de en god grunn til det.


For PirateBay hadde en funksjon. Nemlig som søkemotor for å finne torrents, aka google for piratkopiert materiale. Men det som er en smule ironisk er at google selv fungerer som en søkemotor for torrents. Det Google kan skjule seg bak er at de ikke har som eneste formål å fungere som søkemotor for torrents. Men Piratene lar seg ikke stoppe for selv om de store plateselskapene var forbanna, er piratene det nå. Et lite ironisk eksempel her!



Så Piratene har fått bank, men gir seg ikke av den grunn. Noe jeg mener de har god grunn til, med tanke på mitt tidligere innlegg. Men tross av dette korstoget mot PirateBay har det kanskje kommet noe godt ut av det. TTI, en meget kjent torrentside har nå sluttet med ulovlig piratkopiert materiale. Istedet skal de satse på ukjente artister som enda ikke har slått gjennom, noe som kan gjøre så disse små bandene/artistene kan ha lettere for å skaffe seg en fanskare, noe som kan gjøre det lettere for de å slå gjennom. More Music to the people! Faktisk tror jeg Timbuktu har et godt poeng med tanke på det TTI gjennomfører (les Timbuktus uttalelse på mitt tidligere innlegg).

La oss nå si at de store "slemme" medieselskapene vant første runde mot piratene, men som sagt er det mange slag igjen...Og hvem vet hvem som går seirende ut av den? Afterall Sharing is caring!

- De fleste er utenlandske

The d.a. said he was the one who did the deed
And the all-white jury agreed.

Slik lyder en strofe fra Bob Dylans låt "Hurricane". Den handler om bokseren Rubin "Hurricane" Carter som ble offer for justismord, og var i fengsel i 22 år. Grunnen han var farget og politiet trengte 1 å skylde på.

Ser vi nøye på mediene her i landet ser vi stadig vekk saker om grove overfall og voldtekter. Stadig vekk ser vi denne setningen: Gjerningsmannen var av utenlandsk opprinnelse. Bombe... For dette er det som står i avisene hver bidige dag. Utenlandsk opprinnelse ja, kanskje det var en svenske? Nope, ifølge VG og Nrk er det utenlandske personer av afrikansk eller kurdisk bakgrunn som gjør de fleste lovbrudd. Så da kan man lure... Hvordan hadde du følt deg om mediene i landet ditt anklagde din etniske bakgrunn?

Det som kanskje er mest skremmende er at dette er hverdagsstoff i mediehverdagen. Hva fører det til for oss nordmenn? Fremmedfrykten blir nok forsterket mer og mer, noe som ikke kan sies som positivt. Når vi i tillegg hører om terror i midtøsten og folkemassakrer i Afrika er gjør ikke det noe med fremmedfrykten og fordommene til folk. Rasisme er også ganske utbredt i vårt lange land, noe som også fører til ekstremt mye bråk på byen, derav også deler av den grove volden. Men som sagt har ikke dette all skyld for seksuelle overgrep og de grove overgrepene. I Afrika og midtøsten er det som sagt en litt annen kultur enn her. Disse områdene kan også være med krigsherjet, noe som kan føre til traumer og en annerledes oppfatning av moralske valg som vi nordmenn tar som selvfølge. Men vi må huske at dette ikke gjelder alle. Noen er jo også complete whackos alla Pat Bateman, også nordmenn..

Spørsmålet er om mediene ødelegger Norges fargerike felleskap ved å skape eller forsterke fordommer som er ute å går. Kommer volden til å stoppe om mediene fremstiller disse sakene på den måten de gjør det? Neppe. Hva kan vi gjøre? Prøve å forstå hverandres kultur kanskje, slik at vi ser forskjeller og likheter. Lære alle de norske lovene slik at personer med utenlandsk opprinelse ikke bruker de lovene de har fra hjemlandet. Om det blir noe endring i medienes syn på personer av utenlandsk opprinnelse gjenstår å se, men jeg tror ikke vi har sett det siste av det enda.

And now you dare enter my realm... You are not prepared!

Du er nettopp kommet hjem fra skolen... Du er sliten og har lyst til å ta tankene dine til et helt annet sted. Da flykter man til spillenes verden!

Jeg har alltid vært en meget stor fan av tv og dataspill. Det begynte i barndommen. Fattern hadde kjøpt NES (Nintendo Entertainment Station) til min storesøster på 4 år. Hun spilte det litt, men det var ikke så veldig interessant i den alderen, ei heller for meg som var 1 år og heller ville spise barbiedukkehoder, men det er en annen historie. Resultatet var søvnløse netter for min far ettersom han aldri klarte å slå den onde Browser i super mario. Han ga tilslutt opp.

Selv om jeg syntes spill var uinteressant ble det fort mer gøy etter jeg fylte fem. Da var Super Mario runda etter en liten uke, men det ble dog spilt mye mer grunnet at det var mitt eneste spill. Men da jeg var 6 år skjedde det noe helt supert. Nærmere bestemt Super Nintendo. Og etter det ballet det seg bare på. Playstation, X-box, PC og til dagens X-box 360.

Etter å ha spilt konsoll i flere år skjedde en stor omveltning i år 2002. Da kom det flotte vidunderet PC inn i huset (det skal dog sies at den PC'n var så dårlig at den ble trukket tilbake fra markedet). Strategispill som Empire Earth, Age of Empire, MMORPG som Diablo II, og tilslutt actionspillet Max Payne (som fortsatt er blant mine favoritter). PC åpnet en ny verden over internett, men lite visste jeg om hva som kom til å komme.

Da jeg begynte på videregående bestemte jeg meg for å kjøpe meg en egen PC. 18 lapper senere hadde jeg en meget habil PC på den tiden. Da tenkte jeg mest på FM og Max Payne 2 som den forrige PC'n ikke klarte, men no høyst uventet skjedde. Jeg begynte med World Of Warcraft. Et MMORPG spill som hele 11 millioner i verden spiller (MMORPG står for MassiveMultiplayerOnlineRoleplayingGame). Denne tiden skulle vise seg å bli tøffere enn jeg trodde.

I WoW går man inn i en virtuell verden som er satt i en eventyrverden. Det tar ekstremt langt tid, og for å bli god må man "jobbe" meget hardt. Det første året var jeg det man beskriver som fettnabb aka en nybegynner som suger. Men da jeg begynte å bli bedre tok det av. 5-6 timer daglig ja, men i helgene ble det ofte 6-10+++++++. Galskap!

Hva var det som gjorde så jeg ikke klarte å legge det fra meg? Hvorfor måtte jeg spille mer?

Til tross av manges tanker om at å spille slike spill er asosialt, er denne påstanden riv ruskande gæli. Man finner alltid noen å snakke med, og man knytter også gode bånd med de man spiller mye med. Samholdet man får i et guild man virkelig jobber med er ekstremt sterkt. Det er også grunnen til at man må spille, hvertfall for min del. Når 24 mann sitter og venter på deg for å knerte den siste bossen, er det veldig kjedelig å si: Sorry gutta, rekker ikke raidet idag... Må gjøre noe lekser. Vet du ikke hva raid er?

Leksene droppes, viktigere ting skal skje.

Sånn holdt det på veldig lenge. Altfor lenge for å være mer presis. En timeplan var: Skole, ete, drite, spille og tilslutt sove. En meget spennende dag med andre ord. Ferieturer var en ren smerte grunnet heftige abstinenser verre enn en junkie i Max Payne, som har fått i seg altfor mye Valkyr. Det som faktisk er litt gøy er at overdreven gaming også skapte en ny avhengighet, nemlig snusavhengighet. Så ikke bare spilte jeg som en gal, men jeg snuste også som en gal... Bollocks!

Samholdet og avhengigheten er vel det som holdt det gående å lenge. Noe annet som også gjør WoW så utholdende er at uansett hva du gjør får du aldri runda det. Det er som en klokke, for man kommer aldri til døra. Personlig syntes jeg dette var meget interessant, ettersom jeg alltid pleier å runde spill på under 2 uker. Nå hadde jeg noe jeg kunne drive med som ikke ble ensformig (at det i tillegg slukte penger, det ga vi faen i).

Nå har det seg slik at jeg har sluttet. Jeg har vært nykter i 3 måneder, men noen ganger savner jeg det litt. Man blir et eget fellsesskap med egne lover, ord og ikke minst humor. Man kan si hva man vil men nerdehumor er faenmeg gøy. Det jeg ikke savner er å skrive på tastaturet i søvne, drømme om spillet eller å ha den stygge uvane å si lol istedenfor å le. Stusslig ja, men det var gøy så lenge det varte.

Men derfor begynte jeg å spille et annet spill som likner en smule. Sjekk linken for å ta en nærmere titt! ^^

World of world of warcraft!

Tv og internett iz liek elzk!

Dagens unge er det mange eldre vil kategorisere som slasker som ikke gjør en dritt. Men de tar jo feil. For mange ser på tv regelmessig, mens andre foretrekker sin elskede PC der de sitter på det vakre internett. Mye å gjøre der schjø! Blant annet har man youtube og andre sider med flotte klipp for hver og en smak. Så kommer det store spørsmålet: Hva slags medietilbud er det vi unge egentlig har?


Ta meg som et eksempel. Kommer hjem etter en lang dag, mekker litt mat og benker meg foran tv'n. Da er man først på tv2 der det er den amerikanske tv-serien "That 70's Show". Etter det er det prime time på viasat 4 med "Futurama" og "Family Guy", etterfulgt av 2 ganger Simpsons. Etter dette beveger jeg meg enten ut av huset, eller på pc'n. Altså min vanlige tv hverdag består for det meste av en halvtime tv2, og 2 timer viasat 4 (eneste jeg ikke liker med viasat 4 er at de har lagt inn "redd barna" reklamer 3 ganger i hver eneste reklamepause, for vi unge er stinne av penger).

Men jeg er jo ikke den eneste unge her i dette vide land. For de kidsa på ungdomsskola er vel blant annet "Hva skjer'a?" et relativt innteressant program (selv om programlederne blir litt vel energiske til tider). Jeg tror at om man skal fenge unge folk som oss er det viktig å ha med humor. Majoriteten liker nok bedre satiriske, ironiske, "tørre" humoristiske programmer enn å se reality der det er så mye "intriger" og sex at man nærmest renner over av "glede" (søppeltv med andre ord, ofte på tv norge og viasat kanalene), men kan hende jeg snakker for meg selv.... right...

Noe som jeg har sett de fleste le av er NRK's geniale komikere Harald Eia og Bård Tufte Johansen, samt resten av de som er med i de forskjellige programmene. Ut i vår hage, Åpen post, team antonsen etc... Genialt! Det de gutta driver med er til tider heftig lok på et relativt høyt nivå. Cygelkugle og Oslolosen er vel legendariske ord om vi skal nevne noen sketsjer. NRK har egentlig mye interessant på kveldene sine. For de som ikke har Canal+ så viser de jo blant annet også Heroes på NRK3. Løvebakken er også et program jeg vil trekke fram her, selv om det er et "politisk" program er det uhyre morsomt.

Tar man for seg tv2 er det også mye gøy å titte på. "Golden Goal" og "Manshow" er 2 programmer som holder høyt nivå, og de har også "Scrubs" som er fantastisk (eneste er at det er kl 18.00 da Futurama går). Igår var det også premiere på "Torsdag kveld fra Nydalen", noe som jeg vil kategorisere som en flau opplevelse. Jeg trakk på smilebåndet en gang, og det var da jeg hørte The Clash sin sang "Magnificent Seven" i en sketsj (red. stor Clash fan). Men jeg vil rose Mr. Thodesen som hadde meget livlige imitasjoner.

TV Norge vil jeg si er en svak utfordrer til disse 3 andre. De har Wipeout og Human Tetris, men bortsett fra det er det ikke så veldig mye interessant.

Men livet er mer enn tv! Vi har jo også internett og der er det veldig mye spennende. Alt for en smak enten man skal på facern, blogge, lese nyheter, loke på forums, youtube ol. Nesten alt som er verdt å se på tv kan man finne på youtube eller for eksempel nrk.no. "Internet killed the tv-star" kan nok mange unge si seg enige i, men jeg mener internett og tv er det mediet som vi unge bruker mest i hverdagen. Magasiner og diverse blader finner jeg meget uinteressante. For den yngre skare er vel Topp, Mag og Cosmo-et-eller-annet aktuelle (ja jeg har en søster). Selv foretrekker jeg heller tegneserier enn å lese manneblader som FHM, Vi Menn og andre "kjedelige" blader (gogo Spiderman!).

Så om vi skal trekke en konklusjon av det jeg nu har skrevet vil jeg si at tv og internett ligger meget jevnt i kampen om de unge. Magasiner er vel mer en jenteting og kommer på 2 plass. Blant tv stasjonene er vinnerne NRK og Viasat, henoldsvis grunnet gode humorprogrammer og serier og fotball. WARNING: Experience may change due to different interests!

Lets get ready to RUUUMBLEEEEEEEE!

Ladies and gentlemen. In the blue corner, the old heavyweight champion Journalistikk (audience applauding)! And in the red corner the new young contender, Markedskommunikasjon!

Dette er 2 begreper som mediefolk hører relativt ofte (hvertfall om du går på skole), men hva skiller disse 2 begrepene?

La oss ta en titt på journalistikk først.

Journalistikk er et forsøk på å si noe om virkeligheten, fritt velge kilder, kryssjekke kilder, gjengi stoffet nøytralt og saklig, samt følge pressens etiske regler.

Markedskommunikasjon derimot er strategier som kommuniserer i en kommersiell hensikt, og som er laget eller presentert for å virke salgsfremmende. Markedskommunikasjon er betalt av en identifiserbar avsender.

De store forskjellen mellom journalistikk og markedkommunikasjon er helt klart kildebruken. I journalistikken har man fri kildebruk, mens i markedskommunikasjon er det kilden som styrer innholdet. Journalistikk er uavhengig av kilden, i markedskommunikasjon er det kilden som betaler reigninga. Journalistikk er nøytralt, innhold i kildens interesse er det som gjelder for markedskommunikasjon.

Man ser en klar forskjell her, men er det like greit å se forskjell når NTB legger ut en pressemelding på la oss si VG.no. Noen ganger er det ikke så lett schjø!

En pressemelding med et redaksjonelt utseende er til tider vanskelig å se at det er en kilde som betaler for det som står i saken. Kildekritikk er meget viktig når det man skal vurdere om en sak er journalistisk eller et eksempel fra markedskommunikasjon. Det gjelder å være oppmersksom.

Winner, on technical knockout.... Markedskommunikasjon!